Artikkelen argumenterer for at den Kald Krigs tenkning som definerte en rekke
militære praksiser i Norge, som for eksempel personellpolitikk, allmenn verneplikt og dekorasjonssystemet, virket som en buffer mot omstilling av Forsvaret på 1990-tallet. Tilpasning til deltakelse i internasjonale, også skarpe, operasjoner ble derfor forhindret eller i hvert fall forsinket, sett i forhold til i mange NATO-land. Internasjonaliseringen av norsk forsvarspolitikk kom også i utakt med representasjonen av offiserskorpset og de vernepliktige som forsvarere av territorium, nasjonen (folkeforsvar) og prinsipper om likhet og rettferdighet.
Innføring av et differensiert befal og beordringsplikt til internasjonal tjeneste skapte eksempelvis store spenninger i offiserskorpset. Gjennom slike nye praksiser ble offisersprofesjonens korpsånd og karriere gradvis tilpasset behovet
for større grad av profesjonalitet. Kvalitet, erfaringsbasert kompetanse og stridsevne er blitt viktige markører for offisersprofesjonen og preger praksiser i langt større grad enn før. Denne formen for profesjonalisme er nå en del av offiserenes profesjonsidentitet, mens folkelig og territoriell forankring og kjerneverdier som likhet og rettferdighet i større grad ivaretas av en revidert verneplikt